| SANNHETEN | | STØTT OSS | | GALLERI | | BIOGRAFI |
 

I 1985 måtte min mor og bror flykte fra hjemlandet Chile, fordi det chilenske folket da levde under diktatoren Pinochet. Jeg var med som ”blindpassasjer”. Min mor var gravid med meg i 7. måned. Med frykt for våre liv, min brors og min egen, så hun seg nødt til å reise fra det landet hun hadde levd i hele sitt liv. Familien søkte trygghet, stabilitet og en ny start på livet. Håpet om å leve et normalt liv var til stedet hos dem alle.



Lengselen og håpet om å kunne bidra til et bedre Chile var alltid til stede. Dette ga seg uttrykk i flere års solidaritetsarbeid med Chile og andre Latinamerikanske land som led under diktaturer, eller andre form for urettferdighet forårsaket av den rike delen av verden. Selv om lengselen stadig var der, så var den ikke i veien for at foreldrene mine gjorde alt for at vi, deres barn, skulle føle at vi var en del av det samfunnet vi levde i. Vi måtte skape et liv i det landet de mer og mer så på som sitt andre hjemland. De måtte gjennom en prosess hvor et nytt liv i et fremmed land ble skapt, vi barna, var også en del av denne prosessen, men for oss så fantes det ingen annen virkelighet.

Min virkelighet var som de fleste andres. Den besto av gode barndomsår med gode minner og fine opplevelser. Mine barnehagetanter sa stadig vekk at det virket som om jeg aldri fikk lekt nok. Jeg var ivrig etter å lære, utforske og leve det livet mine foreldre hadde skapt til meg og mine brødre.

I løpet av mine skoleår ble jeg mer og mer klar over hvordan livet kunne utvikle seg.
Jeg ble klar over den virkeligheten mange barn i Norge levde. Virkeligheten var i altfor mange tilfeller urettferdig og fordomsfull. Diskriminering var hverdagen til mange barn som stadig vekk opplevde å bli stigmatisert. Tiden viste seg å ikke skåne verken meg eller mine nærmeste for den utviklingen samfunnet begikk seg utpå. Rasisme – eller det mange foretrekker å kalle ”hverdagsrasisme” var en del av den hverdagen jeg også levde.



Livet i nærmiljøet der vi levde i mange år viste meg hvor godt overens mennesker med ulik bakgrunn og religion kan fungere. Livet på Holmlia var ikke problemfritt, men folk var åpne for hverandres meninger og klarte sammen å skape et felles plattform og tilhørighet. Vi levde et rolig liv, selv om mye av det som til tider opplevdes som skremmende og helt uvirkelig for oss, var en del av hverdagen til mange på Holmlia.



Mitt liv var i det samfunnet mine foreldre hadde flyktet til. Norge var det landet jeg hadde som mål å utdanne meg i, realisere mine drømmer og leve mitt liv. Dette var den virkeligheten jeg kjente til, jeg var en del av dette landet. Og skulle jeg leve i dette landet, så måtte jeg – som alle andre være en del av denne virkeligheten. Hverdagen besto av skole, familie, venner, trening og Yango selvfølgelig.


Min virkelighet ble med tiden preget av det som skjedde med ungdommen på Holmlia. Hendelser som man aldri i verden trodde skulle skje her i lille bitte lille Norge, som mange sier…Unge mennesker ble forfulgt og skremt på grunn av sin hudfarge. En gruppe mennesker hadde bestemt at vi, du og jeg, ikke skulle gå i fred fordi vi var ”annerledes”. Vi var ikke gode nok for Norge. Vi måtte vekk, og det fort. Vi ble skremt og jaget bort, gang etter gang. De gikk aldri lei av å plage oss og stå i veien for våre liv. Sjokket var likevel der da Benjamin ble drept. Hvorfor ble han drept? Hvorfor måtte vi oppleve noe så grusomt?



Norge ropte et varsku: Dette skulle aldri skje igjen. Regjeringen kalte det et veiskille i landets historie, vi måtte alle snu ryggen mot rasismen! Vi gikk alle i fakkeltog og vi på Holmlia ble lovet det ene og det andre. Vi arrangerte konsert, mange samlet seg og støttet hverandre. I min fortvilelse og avmakt følte jeg en trang til å stå frem og si imot den urettferdigheten som for alltid skulle prege våre liv. Jeg ville nå ut til de unge, de som kanskje hadde sluttet å tro på en bedre fremtid. Vi måtte sammen skape en bedre hverdag. Vår virkelighet kunne bli bedre, den kunne forandres, men kun ved å ta til seg kunnskap og kun ved å bli en del av det fellesskapet mange andre prøvde å jage oss vekk fra.



Livet ble aldri det samme. Jeg kom i media, ble intervjuet og holdt appeller flere steder. Det var etter alt dette at jeg og min familie opplevde å bli trakassert. Jeg ble truet mer enn en gang. Ingen var der for verken min familie, mine venner eller andre som meldte fra om ulike hendelser i tiden som fulgte. Politiet som hadde lovet å beskytte oss, var ikke til stede. De hadde verken tid eller tiltro til de unge på Holmlia. Alt var ved det gamle….ingenting var forandret. Vi ble fortsatt ignorert og glemt.

8 måneder etter drapet på Benjamin opplevde min familie det verst tenkelig. De opplevde å måtte gravlegge sin egen sønn og bror. Jeg Victor Lopéz var borte…en regnfull dag i en mørk gangvei ble livet mitt revet bort fra alt jeg elsket. Livet mitt ble ofret fordi jeg ønsket et bedre virkelighet for alle.

Ingen gikk i fakkeltog, ingen store konserter eller store ord. Min død ble hysjet vekk, vi har ikke blitt hørt, igjen er vi blitt ignorert og igjen er vi blitt glemt.

Victor

Tilbake